KUNSTNEREN SOM BLE SKREVET UT AV HISTORIEN
En av Norges tidlige billedhuggere ble nærmest glemt av ettertiden. Nå har kunsthistoriker Åse Markussen brukt mange år på å hente Hans Budal frem fra arkivene, oppspore skulpturene hans og gi ham den plassen i norsk kunsthistorie hun mener han fortjener. Resultatet er boka Hans Budal. Billedhugger. Med den har Åse skrevet Budal tilbake inn i varmen.
«De sidste år leved han hjemme, glemt og fattig, indtil døden1879 gjorde slut på hans forfeilede liv».
Slik oppsummerte Jens Thiis, direktør for Nasjonalgalleriet fra 1907 til 1942, den norske billedhuggeren Hans Budals skjebne. En kort og brutal dom over et kunstnerliv som i ettertid nesten forsvant fra historiebøkene.
For kunsthistoriker og tidligere bibliotekar Åse Markussen ble denne avfeiingen snarere en grunn til å undersøke saken nærmere.
For hvem var egentlig Hans Budal (1830–1879)? Og hadde han virkelig så lite å vise til?
Svaret skulle vise seg å kreve mange års arbeid.
EN KUNSTHISTORISK SKATTEJAKT
Det var kunsthistorikeren Magne Malmanger som først satte Markussen på sporet av de norske billedhuggerne under senklassisismen. Han påpekte at nesten ingen hadde skrevet om denne lille gruppen kunstnere, som utdannet seg i København og søkte lykken i Roma rundt midten av 1800-tallet.
Med et reisestipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening i 2016 begynte Markussen å følge sporene etter Hans Budal. Fra hjembygda i Sør-Trøndelag gikk ferden videre til Christiania, København og Roma.
Men det var ingen enkel oppgave. Kildene var spredte og mangelfulle, og mange av skulpturene hans var enten uidentifiserte eller utilgjengelige. I flere år arbeidet hun med kunstneren uten å ha sett mer enn tre av verkene hans med egne øyne.
Etter hvert utviklet arbeidet seg fra skattejakt til puslespill. Opplysninger måtte sammenholdes, gamle publikasjoner granskes og tilsynelatende ubetydelige spor følges.
Og innimellom dukket det opp funn. Puslespillet fikk flere brikker.
SKULPTURENE SOM DUKKET OPP IGJEN
Et av verkene Markussen fant, var Kristus på korset i Trefoldighetskirken i Oslo.
I det bibliografiske oppslagsverket Biblioteca Norvegica fant hun også en tegning av verket Pike sørger død fugl, et hovedverk ingen har sett på 100 år. Det er fremdeles ikke funnet.
Et annet verk viste seg å befinne seg i et seminarrom ved Universitetet i Oslos kunstsamling.
Slike oppdagelser har bidratt til å bygge opp et langt mer detaljert bilde av Budals kunstnerskap enn det som tidligere har vært tilgjengelig.
Men det var særlig ett møte som gjorde et uutslettelig inntrykk på Markussen. I 2022 fikk hun anledning til å studere flere av Budals arbeider i Nasjonalmuseets magasin. Der sto blant annet marmorskulpturen Badende pike, utført på bestilling i 1863.
Markussen beskriver møtet som nærmest euforisk. Skulpturens uttrykk, detaljrikdom og kunstneriske kvalitet overbeviste henne om at hun hadde funnet en billedhugger med et langt større talent enn ettertidens omtale skulle tilsi:
– Fotografier kan aldri fullt ut formidle hvordan skulpturene hans «tar» rommet, forteller Markussen.
Verket er nylig blitt konservert etter å ha vært skadet.
DA SKJØNNHETEN GIKK AV MOTEN
Hvordan kunne en så begavet kunstner bli nesten borte fra norsk kunsthistorie? Budals kunstverker var ikke synlige i offentligheten. De fleste sto i private hjem. Og senklassisismen ble umoderne og måtte vike for modernismen
Her i Norge hadde billedhuggerkunsten dessuten vanskelige vilkår. Vi var lenge et fattig samfunn, og utsmykning av bygninger og offentlige rom hadde ikke samme plass som i mange andre europeiske land. Dermed havnet Budal i skyggen, både av nye kunstretninger og av en norsk kunsthistorie som i stor grad hadde konsentrert seg om andre uttrykk.
Markussen mener likevel at den klassiske skulpturkunsten har tidløse kvaliteter. På spørsmål om hvorfor antikkens skulpturer fremdeles oppleves som noe av det ypperste innen kunstnerisk estetikk, nevner hun vekten på det skjønne og idet ideale.
SYV ÅR FOR Å GI ÉN KUNSTNER HISTORIEN TILBAKE
Åse Markussen har tidligere blant annet skrevet Kunstakademiet i Oslo 1909–2009, et standardverk om vårt eldste kunstakademi.
Med Hans Budal. Billedhugger har hun nå fullført sitt tredje bokprosjekt, og det hittil mest omfattende arbeidet om denne kunstnerens liv og produksjon. Boka er samtidig mer enn en biografi. Gjennom Budals historie åpner Markussen døren til en lite omtalt periode i norsk kunst, og til miljøene der våre første generasjoner av profesjonelle billedhuggere utviklet seg.
For å forstå Budal har hun måttet undersøke menneskene rundt ham, kunstnermiljøene han tilhørte og samfunnet han levde i. Slik har bildet av en nesten glemt kunstner gradvis fått konturer.
Syv år etter at arbeidet begynte, foreligger resultatet: en grundig dokumentasjon av Hans Budals liv, kunst og samtid.
Jens Thiis fikk kanskje siste ord om Budal – i sin egen tid.
Nå har Åse Markussen skrevet et langt grundigere etterord.
Hans Budal. Billedhugger av Åse Markussen er nå ute. Boka handler du her:
