PÅ LETING ETTER DET SOM ALLEREDE ER DER
I sin nye bok Anam Solas inviterer Wenche Brun leseren med på en reise som strekker seg fra kropp, dans og pilegrimsvandringer til sjelshukommelse og kosmisk bevissthet. Selv beskriver hun boka som en vei tilbake til noe opprinnelig i oss selv. For kanskje trenger vi ikke alltid lete så langt etter svarene som vi tror.
Wenche Brun har brukt store deler av livet på bevegelse. Gjennom 35 år som dansepedagog, koreograf og leder har kroppen vært både arbeidsredskap og uttrykksform. Senere har reisene også gått langs Caminoen og inn i spirituelle tradisjoner og praksiser.
I Anam Solas møtes disse delene av livet hennes.
Tittelen kan oversettes med «lyssjel», men for Brun rommer begrepet mer enn den direkte oversettelsen. Hun knytter det til gammel druidisk tradisjon og forestillingen om en opprinnelig livskraft i mennesket.
– For druidene var Anam Solas selve definisjonen på livspusten, den evige indre gløden og den rene livskraften. Det er den opprinnelige gnisten som forbinder oss med naturens elementer og kosmos, før verden og omgivelsene fortalte oss hvem vi skulle være.
Hun knytter dette videre til det hun kaller vårt «Innate»: et medfødt rom i mennesket som hun mener forblir uberørt av livets belastninger, tilpasninger, frykt og traumer. Det er dette indre rommet Anam Solas forsøker å nærme seg.
EN BOK SOM OGSÅ SKAL KJENNES
For lesere uten lang erfaring med spirituell litteratur kan deler av begrepsapparatet være uvant. Brun skriver blant annet om sjelsaspektet Daria, Maria-lyset, Lysets arkiv og stjernebevissthet fra Pleiadene.
Hun mener imidlertid ikke at leseren trenger å forstå eller akseptere alt fra første side.
– Mitt beste råd er å lese med kroppen og nervesystemet. Hvis en setning gir deg gåsehud, eller du kjenner en gjenkjenning i brystet, så er det fordi kroppens egen intelligens forstår nøyaktig hva det handler om. Ta inn det som resonnerer og la det andre hvile en stund.
Nettopp kroppen går som en tydelig tråd gjennom både boka og Bruns eget liv.
Hun beskriver den som et levende, tredimensjonalt instrument. Erfaringene fra dansen har også fått betydning for hvordan hun senere har nærmet seg det spirituelle.
– Den har påvirket alt.
For Brun er derfor ikke spiritualitet bare knyttet til meditasjon og mentale prosesser. Hun arbeider også med rytme, pust og bevegelse. Og med hvordan sterke erfaringer kan sette fysiske spor i kroppen.
– Følelser, gamle sår, skyld og skam setter seg som et fysisk panser i muskulaturen og nervesystemet vårt. Min spirituelle vei er derfor ikke kun i passiv meditasjon eller rent mentalt; den er også biologisk.
EN OPPLEVELSE UNDER JORDEN
Den spirituelle reisen har også gitt Brun opplevelser som vanskelig lar seg beskrive med hverdagslige begreper.
Én av dem fant sted under en sjamanistisk innvielse i en tradisjon hun hadde møtt gjennom sitt arbeid med nordamerikansk urfolkspraksis. Etter en intens seremoni i en svettehytte skulle hun tilbringe tid i en rundt to meter dyp jordgrav hun selv hadde arbeidet med tidligere på dagen.
Brun forteller at hun var svært redd. Nede i graven ble hun dekket av granbar og jord. Der utførte hun en bankekode på kroppen som hun forteller at hun hadde mottatt telepatisk under svettehytten.
Så forandret opplevelsen karakter.
– Plutselig transformerte den kalde jorda seg til et varmt, elektrisk teppe. Min nylig avdøde far satt på kanten av graven og tok meg med på en ubeskrivelig vakker reise gjennom flere dimensjoner.
Under denne reisen forteller Brun at hun møtte en liten engel som presenterte seg som hennes fars søster. Hun kjente ikke til denne tanten fra før, men sier at hun senere fikk bekreftet at faren hadde hatt en søster som døde av tuberkulose, og at dobbeltnavnet hun hadde fått oppgitt under opplevelsen stemte.
Hun beskriver også møter med det hun kaller en krystallby, lyssjeler og en åndelig lærermester.
For Brun ble opplevelsen et vendepunkt.
– Det jeg fryktet aller mest ble til det vakreste, tryggeste og mest uforglemmelige møtet, som viste meg at vi har både en jordisk og kosmisk del.
SÅ KOM BOKA PÅ TOGET
Anam Solas er ikke Bruns første bok. I Det hellige i deg skrev hun blant annet om veien fra alvorlig sykdom og videre inn i den spirituelle søken som etter hvert skulle få stadig større plass i livet hennes. Men da boka var ferdig trykt, opplevde hun noe som skulle føre henne videre.
– Jeg hørte en klar stemme si: «Nå står du ved portalen, men du har ennå ikke trådt inn.»
Hva det egentlig betydde, visste hun ikke.
– Jeg brukte et halvt år på å gruble, tvile og nesten gi opp hele prosjektet.
Vendepunktet kom på et langt mindre eksotisk sted enn man kanskje skulle tro: om bord på et tog. Brun var på en lengre reise da hun opplevde at den monotone rytmen fra toget forplantet seg i kroppen. Plutselig kom ordene.
– Boken Anam Solas startet å strømme på, og jeg skrev som besatt resten av turen og månedene som fulgte.
Det var gjennom denne skriveprosessen hun opplevde å finne fram til det hun kaller «Lysets arkiv»: et indre bibliotek for sjelens reise og erfaringer fra levde liv. Budskapene hun tidligere hadde opplevd å motta, fikk samtidig en annen betydning for henne. Nå oppfattet hun dem som uttrykk for sin egen sjelshukommelse.
Og nettopp her ligger kanskje den enkleste inngangen til en bok som beveger seg gjennom et omfattende spirituelt landskap. For Brun handler Anam Solas til syvende og sist om å flytte oppmerksomheten. Fra utsiden til innsiden.
EN BOK Å VENDE TILBAKE TIL
Selv om Anam Solas forteller om Bruns egne erfaringer og spirituelle reise, er boka også skrevet for å brukes aktivt. Den inneholder refleksjoner, meditasjoner og konkrete øvelser.
– Jeg anbefaler å lese den en gang fra perm til perm først for å ta inn den røde tråden, og deretter bruke den som en levende, rituell verktøykasse.
Boka blir også med videre inn i kursvirksomheten hennes. Gjennom helgeworkshops under navnet Sjelens lys bruker hun øvelser, bevegelse, meditasjon, mantra og musikk sammen med deltakerne.
Men spør man Brun hva som er den viktigste tanken hun ønsker at leseren skal sitte igjen med, vender hun tilbake til utgangspunktet.
Vi bruker mye tid på å lete. Etter forklaringer. Etter retning. Etter noen eller noe som kan fortelle oss hvor vi skal videre. Bruns budskap er at vi også må våge å lete et annet sted.
– Det aller viktigste er erkjennelsen av at vi må slutte å kun lete etter svarene utenfor oss selv, og i stedet tørre å vende blikket innover.
For forfatteren er dette selve øyeåpneren i Anam Solas: Forestillingen om at kontaktpunktet hun selv har lett etter gjennom reiser, erfaringer og spirituell praksis, hele tiden har befunnet seg på innsiden. Det var her hele tiden.
Anam Solas – Tilbake til Maria-lyset bestiller du her i Kolofons nettbokhandel. Offisiell lansering er 9. oktober.
