Søk

Krimforfatter avslører hemmelig infiltrasjon

Så du trodde Arne Treholt var storspion? Og Einar Gerhardsen anti-kommunist? Tro om igjen.


Dette er historien om Norges mest taushetsbelagte «selvmord». En general med ryggen mot veggen. Et politisk parti infiltrert av Moskvas menn. Og en overvåkningssjef på livslang flukt fra sannheten.

KONTROVERSIELT: Innholdet i boken «Spioner i krig» som nå utgis på Kolofon Forlag ble for sterk kost for flere av landets ledende forlag (Foto: privat).



Spioner i krig

Krimforfatteren Gard Sveen debuterer i høst som dokumentarforfatter med «Spioner i krig. Den hemmelige jakten på Stalins norske agenter 1941-1977», utgitt på Kolofon Forlag. Boka er basert på mer enn 35 000 sider med tidligere hemmeligstemplet etterretningsinformasjon fra norske og utenlandske arkiver.


I «Spioner i krig» avslører Sveen en hemmelig verden av kommunistisk infiltrasjon i Norge ingen før har skrevet om og svært få i Norge har visst om. Visste du for eksempel at aktoratets kronvitne i «spionsaken» mot den gamle storsabotøren Asbjørn Sunde i 1954 selv var kommunist og agent for den sovjetiske militæretterretningen, GRU?



Utgitt under pseudonym

– Boka ble opprinnelig utgitt under pseudonymet Maria Wegner i begynnelsen av september – hvorfor?


– Jeg har blitt kastet ut av omtrent ethvert forlag i Norge med denne boka og det gjør til sist at man får en sterk følelse av at noen her hjemme ønsker at dette aldri skal komme på trykk. Flere av mine kontakter i utlandet, både i forlagsbransjen, og i andre, langt «hardere» bransjer, reagerte med vantro. Forsøkte virkelig norske forlag å undertrykke informasjonen jeg hadde funnet? Sett fra utlandet virker det helt utrolig at – av alle i Vest-Europa – ledende norske forlag kan bedrive det andre kaller «politisk sensur».


På et tidspunkt fikk jeg råd fra enkelte fortrolige rådgivere her hjemme om at «ingen norske forlag kommer til å gi ut dette», og at innholdet i boka kanskje fortsatt var så sensitivt at det var tilrådelig å publisere boka under pseudonym. Jeg stod vel rett og slett i et klassisk «varsler»- dilemma. Skulle jeg virkelig stå helt alene om å forsvare det norske demokratiet og ytringsfriheten?


En stund var det derfor også snakk om å finne et forlag i utlandet som kunne publisere innholdet under mitt navn, i og med at det virket umulig å få dette på trykk innenfor landets grenser. Til slutt falt jeg ned på pseudonym-løsningen. Men gode råd om både juridiske og til sjuende og sist, også sikkerhetsmessige aspekter ved boka, kan endre seg - noe som gjør at jeg nå velger å «stå fram» som forfatteren bak pseudonymet Maria Wegner. Innholdet i denne boka er rett og slett for viktig for forståelsen av nyere norsk historie til ikke å få så mye oppmerksomhet som mulig.


Begynte å grave

Gard Sveen er født i 1969. Han har blant annet bakgrunn som seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet. I dag er han forfatter på fulltid og bøkene hans er utgitt i en rekke land. Sveen debuterte som krimforfatter i 2013 med «Den siste pilegrimen». I 2014 vant han blant annet Rivertonprisen og Glassnøkkelen for beste norske og skandinaviske kriminalroman for nettopp denne romanen. Den var inspirert av det mistenkelige «selvmordet» til motstandsmannen Kai Holst i Stockholm sommeren 1945.


Sveen ble allerede da «Den siste pilegrimen» ble utgitt kontaktet av folk som hevdet å vite noe om Holsts angivelige selvmord. Han forstod raskt at noe måtte være virkelig galt med Milorg-mannen Kai Holsts dødsfall – og begynte å grave i saken.


En nær ti år lang jakt på sannheten om Kai Holsts skyggefulle dødsfall, avslørte etter hvert en helt annen historie enn han var forberedt på. Det han fant i arkivene, både i Norge og utlandet, spesielt i Stockholm og Washington, var forsiktig sagt sjokkerende: Omfanget av den kommunistiske infiltrasjonen i vårt eget land må ha vært langt større enn noen kan ha forestilt seg, ikke minst i Forsvaret og i Overvåkningspolitiet – og i politikken.


Russernes mann

En av disse kommunistiske infiltratørene var den mektige offiseren Ørnulf Dahl. Han var også aktoratets kronvitne i den omstridte «spionsaken» mot Asbjørn Sunde i 1954. Dahl framstod i ett og alt som en iherdig anti-kommunist, men i realiteten var han en av russernes viktigste folk i Norge under den kalde krigen, og ble på 1950-tallet generalmajor og NATOs kommandant i Sør-Norge. Dahl begynte sin reise mot maktens tinder som norsk etterretningssjef i Stockholm under krigen – den samme byen der Kai Holst angivelig begikk selvmord sommeren 1945.


Ørnulf Dahl hadde et perfekt konservativt ytre og, få om noen, har i ettertid kunnet mistenke ham for å ha vært russernes mann. Dahl og hans mange kommunistiske støttespillere i Norge har lurt generasjoner av norske historikere, som har basert sin forskning på at han var en «kolerisk anti-kommunist». Som om sannheten om denne mektige generalen ikke var sjokkerende nok, var en av generalmajor Dahls aller nærmeste allierte den senere overvåkningssjefen Asbjørn Bryhn – en av Norges mektigste politisjefer noensinne. At Overvåkningspolitiet under den kalde krigen var sterkt infiltrert av kommunister, ja, at den norske sikkerhetstjenesten simpelthen må ha utgjort en sentral del av den sovjetiske femtekolonnen i Norge, er det sammenlagt ingen tvil om etter Sveens gravearbeid i arkivene.


Forlagene trakk seg

Men hva så med norske politikere under den kalde krigen? Var de helt uvitende om hva som foregikk rett foran nesa på dem, i både Forsvaret og Overvåkningspolitiet? Nei, naturligvis ikke. Da Gard Sveen i arkivene etter en vestlig sikkerhetstjeneste fant ut at Einar Gerhardsen var registrert som kommunist sommeren 1940, var »begeret fullt» og han ble kastet ut av et av Norges største forlag på 24 timers varsel. Den store kontrakten om bokutgivelse Sveen hadde inngått med dette forlaget ble brutt og Sveen gitt begrunnelsen at arbeidet hans «ikke holdt den nødvendige kvaliteten».


At den store «landsfaderen» Gerhardsen skal ha vært kommunist, og ikke slett ikke sosialdemokrat, er kanskje ingenting norske lesere bør få vite? Eller det faktum at de norske «spionsakene» under den kalde krigen aldri kan ha vært det de utga seg for å være? Dørene begynte etter hvert å lukke seg for Sveen hos flere av landets ledende forlag. Ingen ville, turte eller kunne publisere dette. Ytringsfriheten var det tydeligvis ikke så farlig med lenger.

Ingenting av dette var det meningen at norske lesere skulle få tilgang til. Før nå.