Heidi Engelhardt-Bergsjø tok selv opplysningsansvaret da uhellet var ute. Med «Rystet» leverer hun sin personlige historie om sin «usynlige» hjerneskade etter en ulykke med hest. Håpet er at beretningen kan bidra til å endre systemet og etablere behandlingsopplegg for andre i en liknende situasjon.
Vi har tatt en prat med Heidi.
Heidi Engelhardt-Bergsjø
Hvem er forfatteren Heidi Engelhardt-Bergsjø?
«Jeg er veldig glad i å være ute i naturen. Helst sammen med familie eller venner, og gjerne med en hest eller hund. Jeg har drevet aktivt med hest hele livet, noen år også profesjonelt. Det var en ulykke med en hest som ga meg hjernerystelsen boken handler om.»
Heidi er utdannet naturforvalter og lektor fra NMBU, og veileder i friluftsliv fra Høyskolen i Telemark. Nå jobber hun med tiltak som skal gjøre landbruket mer miljøvennlig.
Hva er bakgrunnen for at du gir ut boka?
«Da jeg fikk hjernerystelse hadde jeg aldri hørt om at det kunne skje at den ikke gikk over, eller at den kunne bli verre med tiden. Jeg hadde heller ikke noe bevisst forhold til at det fantes skader og sykdommer som ikke fantes på noens prioriteringsliste, og som det faktisk ikke fantes behandling for. Det var en sjokkerende opplevelse å plutselig befinne seg i den kategorien. Dette følte jeg det nærmest som en plikt å fortelle om, og motivasjonen min for å skrive boken var ønsket om å bidra til forandring gjennom å belyse situasjonen.»
Hvem burde aller helst lese «Rystet»?
«Jeg håper først og fremt at boken skal leses av fagfolk og andre som kan bidra til å endre systemet og etablere gode behandlingsopplegg landet rundt. Jeg tror helt sikkert folk i samme situasjon kan ha glede av den, men målet mitt har vært å skrive slik at det blir en interessant historie hvem som helst kan lese.»
I beskrivelsen av boka leser vi at leseren får «bli med på en både umulig og tidvis humoristisk reise til en verden der sansene har mistet filtrene sine». Har humoren vært et nyttig verktøy for deg?
«Ja, humor har absolutt vært viktig for meg, spesielt når livet har vært på sitt mest kompliserte. Det er nok likevel ikke humoren som er det dominerende virkemiddelet i boken. Like viktig som humor er faktumet at jeg faktisk nesten aldri mister motet. Flere steder beskriver jeg prosessene som skulle til for at jeg klarte dette.”»
Baksideteksten avsluttes med spørsmålet «Går det bra for hovedpersonen, altså hjernen, til slutt?». Uten å fortelle for mye om hvordan boken ender, kan du kanskje røpe noe om hva leserne kan se fram til?
“Boken inneholder flere elementer, for eksempel små anekdoter fra småbarnslivet, gårdslivet og samvær med hester, men selvfølgelig mest om livet med en hjerne som ikke fungerer helt som alle andres lenger. Jeg skulle ønske det fantes en liknende bok da jeg slo hodet for ti år siden!”
«Jeg kan røpe så mye som at jeg ikke er den eneste som blir syk, og familien settes på ekstreme prøver. Etter langvarig detektivarbeid fant jeg behandling, og leserne får møte en privatpraktiserende spesialist som har en helt unik innsikt i hjernen.»
Tilbakemelldingene så langt viser at Heidis fortelling har truffet blink.
En leser skrev følgende: «Jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte for at du åpner deg så mye både om det rent tekniske og medisinske, men særlig om det emosjonelle og hjertenære». En annen skrev: «Veldig ærlig og fin bok. Måtte trille noen tårer underveis. Tøft skrevet!»
