Kjepphester i fri galopp mot paragrafryttere

– Jeg har alltid hatt mange meninger. Altfor mange, kanskje. Men når en jurist med en stall full av kjepphester og en springer spaniel bestemmer seg for å skrive bok – da kan det jo bare gå én vei, innrømmer Vigleik M. Aas. Han gjør alvor av humoren – og humor av alvoret.

Med essaysamlingen “Ni kjepphester og ei fillebikkje” rir Aas ut mot noen av våre mest fasttømrede vaner, systemer og regler – bevæpnet med humor, fornuft og en raus porsjon selvironi. Resultatet er ni essays som både får leseren til å le og tenke, og som stiller det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet: Har vi gjort det for vanskelig for oss selv?

– Boken er en slags hybrid, sier Aas. Ni mer eller mindre selvstendige essays sydd sammen med en rød tråd, pakket inn mellom en innledning og en epilog. Temaene er alvorlige, men fortalt slik at de kanskje får leseren til å både le og se ting fra en ny vinkel. Og så har jeg fått fantastisk naive tegninger av illustratøren Calle Manøver, som ser verden på sin egen rare måte. Det hjelper på humoren!

Når reglene tar overhånd

Lesere skal ikke kikke lenge på tittel og omslag før de vil anta at Vigleik neppe er noen utpreget tilhenger av pedantisk regelrytteri. Og dét til tross for yrket sitt.

– Vi er gjennomregulert av lover, regler og forskrifter, sier han. – Alle med gode formål. Men summen av alt gjør det vanskelig å sette seg inn i sine rettigheter, plikter og muligheter.

Han trekker særlig frem utlendingsforvaltningen som et eksempel der regelrytteriet kan bli direkte umenneskelig.

– Vi hører historier om mennesker som blir kastet ut av landet fordi de ikke snakket sant i sitt første møte med norske myndigheter. Mange av dem kommer fra steder der det å fortelle sannheten kan være livsfarlig. Systemet vårt er laget for nordmenn med høy tillit og god tid – og da blir det feil når vi straffer dem som ikke passer inn i den malen.

Mellom Paasilinna og Grisham

Vi som allerede har lest “Ni kjepphester og ei fillebikkje” har oppdaget at boka er både skarp og leken, med et språk som flyter lett. Hvem er inspirasjonen rent stilmessig?

– Som jurist er jeg vant til å skrive langt og komplisert. Det er en yrkesskade. Så jeg måtte øve meg på å sette punktum – ofte! sier Aas og smiler.

Han har ingen uttalte litterære forbilder, men trekker likevel fram et overraskende par:

– De to jeg har lest mest av er Arto Paasilinna og John Grisham. De er jo så forskjellige som det går an – den ene briljant på absurd humor, den andre på alvorlige historier. Men begge er fortellere av rang, og kanskje ligger det en underbevisst inspirasjon der, for det er jo nettopp absurd humor og dypt alvor jeg prøver å forene.

Humor med brodd – og et snev av selvinnsikt

Aas sier at det morsomste i arbeidet med boken var å oppdage at meningene hans faktisk kunne bli til noe som lignet litteratur.

– Det mest utfordrende var å oppdage at bokbransjen er minst like komplisert som byråkratiet jeg kritiserer, sier han tørt.

På sosiale medier har Vigleik vært synlig og frisk under bokpromoteringen. Synlighet er alfa og omega for egenpubliserende skribenter som vil nå ut til massene. Han har noen tips å dele?

– Man må være autentisk. Ikke bare promotere boka, men dele de samme typene historier og humor som finnes i den. Og så må man tåle at det føles litt utenfor komfortsonen – men det sies jo at livet begynner nettopp der.

Flere kjepphester i vente?

Om det blir en oppfølger, vil han ikke love ennå – i hvert fall ikke høyt.

– Jeg skal først prøve å få omsatt opplaget av den første boka før jeg tar spørsmålet opp med Senatet ved kjøkkenbordet, sier han, og legger til med et smil:

– Men hvis du lover å ikke si det til noen, så ligger det allerede noen kjepphester klare på PC-en …

Vigleik M. Aas og fillebikkja Payet diskuterer en mulig oppfølger.

“Ni kjepphester og ei fillebikkje” handler du latterlig enkelt – og helt uten byråkratiske mellomledd – ved å trykke på knappen under.

KJØP BOKEN HER