Ville vesten og de hvites herjinger

Vi var mange som hadde stor glede av å leke cowboy og indianer i barndommen. Og dét helt uten å tenke på motsetningene mellom USAs urfolk og landets politiske myndigheter. Europeiske innvandrere fikk, med hæren i ryggen, tildelt land som hadde vært indianernes livsgrunnlag i tusenvis av år. Framferden hadde klare trekk av folkemord.

Forfatter Joar Hoel Larsen var tidligere korrespondent for NRK i både Nord- og Sør-Amerika. I sin bok «Cowboy og indianer – fra folkemord til barnelek» tar han oss med helt fra Columbus ´oppdaget´ kontinentet og frem til USAs 250-års jubileum i år.

Hoel Larsen har besøkt en rekke historiske steder som er kjent for overgrep, store slag og brutale massakrer. Besøkene skildres, og vi blir samtidig kjent med ikoniske figurer som Geronimo, Sitting Bull, Kit Carson og råskinnet George Armstrong Custer. Noen barnelek var det ville vesten definitivt ikke.

Vi har tatt en prat med Hoel Larsen i anledning boklanseringen.

Monumentet over Lakota-krigeren Crazy Horse, som hugges ut i Black Hills i Sør-Dakota, blir verdens største når det står ferdig. Forfatteren til høyre

Gratulerer med en svært forseggjort og interessant utgivelse! Hvordan føles det å motta egen fersk bok rett fra trykkeriet?

– Nå har jeg verken tatt olympisk gull eller blitt norgesmester i noe som helst, men jeg liker å tro at det er sammenlignbart. Man har lagt ned mye arbeid, finpusset formen, vært fokusert og håpet det beste; så når boken endelig foreligger, føles det som en belønning, en medalje rundt halsen eller en pokal i hånden. Det er enormt tilfredsstillende! Og velfortjent!

Når visste du med deg selv at dette temaet, det måtte du bare skrive en bok om?

- Det var ingen aha-opplevelse. Tanken vokste langsomt frem mens jeg skrev en annen bok: «Dead or alive - Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crockett til George W. Bush». Da var det naturlig å se i motsatt retning og rette oppmerksomheten mot urfolket som betalte regningen for de hvites herjinger.        

Hadde Månestråle noe å si for din interesse for indianere, slik hun gjorde for hundretusenvis av andre norske gutter…?

– Dessverre er jeg blitt så gammel at Månestråle kom etter min tid …. men det var flere andre indianere i populærlitteraturen før henne. Vi hadde Lille Hiawatha i Donald Duck, samt ulike indianerne i bøkene om Davy Crockett. Og ikke minst «Hjortefot» og «Den siste mohikaner». Dette var bøker fra en helt annen virkelighet – og de gjorde sterke inntrykk på meg.

Hvilket åstedsbesøk gjorde størst inntrykk på deg, og hvorfor?

– Mens jeg studerte sosialantropologi kom det en bok som het «Bury My Heart at Wounded Knee» der tittelen tok utgangspunkt i den siste indianermassakren i USA. Den fant sted i Sør-Dakota i 1890. Det er brutal lesning. Da kan man bare forestille seg hvordan det må ha vært i virkeligheten. Wounded Knee er i dag en av de stussligste og usleste plassene jeg har besøkt i USA. Trist og fattigslig. Monumentet over det som skjedde i 1890 står der – ustelt og forfallent – som et kraftig symbol på undertrykkelse og elendighet før og nå. Ja, det er som om verden ikke har endret seg noe særlig for Amerikas urfolk på 136 år.

Oglala Lakota-høvdingen Red Clouds grav ved Wounded Knee i Sør-Dakota.

I boken din drøftes det om innvandrerne til Amerika bedrev folkemord. Debatteres temaet i særlig grad også i USA og Mexico?

– Temaet drøftes, absolutt. Men debatten er verken dyp eller bred. Som regel er det aktivistiske akademikere – ofte med nativ-amerikansk bakgrunn – som skriver artikler og bøker om «genocide». Men FN’s Folkemordkonvensjon fra 1948, den er så smal og stiller så strenge juridiske krav, at den ikke nødvendigvis kan anvendes på det amerikanske urfolkets skjebne. Diskusjonen dreier seg derfor ofte om hvordan FNs definisjon bør revideres og utvides slik at den blir mer relevant også for andre epoker og massemord enn «bare» andre verdenskrig og holocaust. 

Slagmarken ved Little Big Horn i Montana, der General Custer fikk smake egen medisin.

Hvem var, i dine øyne, den største av alle indianerhøvdinger?

– Allerede i spørsmålet er vi på tynn is! Mange av de store personlighetene i indiansk historie var ikke nødvendigvis «høvdinger», men siden de utmerket seg i kamp med de hvite, så ble de kalt «chiefs» – av fienden. Og siden urfolket ikke hadde skriftspråk, så er kildene preget av de hvites virkelighetsoppfatning. Jo større problemer de skapte for de hvites ekspansjon vestover, dess viktigere og mer betydningsfulle ble de i de hvites øyne. Og jo senere de levde, dess mer er de omskrevet og fotografert. Derfor peker Geronimo og Sitting Bull seg ut. Men de to var ikke høvdinger. Indianerne, høvdinger eller ei, anså dessuten stammen for å være viktigere enn enkeltindividet. Å fremheve lederen på bekostning av flokken er i strid med de fleste stammers livsanskuelse, så i respekt for deres tradisjoner og kultur vil jeg svare på spørsmålet ved å avstå fra å nevne navn! 

- - -

På tide å friske opp indianerinteressen? Og sjekke status i dag?

«Cowboy og indianer» av Joar Hoel Larsen er tilgjengelig nå i alle bokhandler. Du handler den også enkelt og greit ved å bestille via knappen under:

KJØP BOKEN HER