Vigdis gir nytt liv til glemte hverdagsglimt
- for 2 timer siden
- 4 min lesing
I fotoboken Da vi var små inviterer forfatter Vigdis Lauvrak leseren tilbake til oppveksten på 60- og 70-tallet. Gjennom innsamlede private fotografier fra album over hele landet åpner hun et lite stykke kollektiv visuell hukommelse. Og ikke av storslåtte merkedager og historiske hendelser. Tvertimot. Her vises lek i gata, kjøkkenbord fulle av hverdag, søsken, foreldre og små øyeblikk som likevel satte spor.
Bildene ledsages av korte tekster, minner og refleksjoner. I treffende samspill med fotografiene kan disse vekke både gjenkjennelse og følelser, også hos dem som er født i tiårene etter 70-tallet. Boken er ingen nostalgisk glansfortelling, men et nært og ærlig blikk på hverdagsliv, familier og oppvekst i Norge. Resultatet er en bok for alle som liker å bla, se, kjenne igjen – og kanskje oppdage minner de ikke visste eller lenger husket at de bar på.
Et prosjekt født av gamle album
Ideen til boken oppsto etter en tilfeldig kunstopplevelse langt hjemmefra, forteller Lauvrak.
– Jeg har alltid vært glad i bøker med bilder, enten det er barnebøker, kunstbøker, faktabøker eller fotoalbum, fortsetter hun.
For noen år siden besøkte hun en utstilling i New York. Den viste private fotografier fra 1970-tallet.
– Bildene, selv om de var amerikanske, fikk meg til å tenke på min egen barndom. Etterpå begynte jeg å skanne egne barndomsbilder, og da slo det meg hvor spennende det kunne være å samle private fotografier med minner fra barndom i Norge.
Tanken utviklet seg raskt til et prosjekt. Sammen med noen venninner startet hun initiativet «Produkt av 70-åra», med mål om å samle fotominner fra ulike deler av landet.
– Jeg ville ta vare på et utvalg barndomsbilder for ettertiden, og undersøke om de representerer noe vi har felles. Ikke minst ønsket jeg å lage en bok jeg selv ville hatt i bokhyllen.
Når det hverdagslige treffer oss
Mange av fotografiene i boken viser helt vanlige situasjoner: barn som leker, familiemiddager, søsken på tur eller små øyeblikk fra hverdagen.
Ifølge Lauvrak er det nettopp dette som gjør bildene sterke.
– Jeg tror bilder av hverdagsøyeblikk vekker følelser knyttet til barndommen, personer eller situasjoner; litt som når man ser på kunst. Du trenger ikke vite hva bildet viser; noe i eller med bildet gjør noe med deg. Det gjelder både når man betrakter egne og andres bilder.
Barndommen var ikke bare idyll
Selv om mange husker oppveksten på 60- og 70-tallet som trygg og god, ønsket Vigdis også å vise at minner kan være mer sammensatte.
– Det er jo ikke sånn at bilder i seg selv viser negative situasjoner. Men noe ved et bilde kan få oss til å kjenne på såre eller vanskelige assosiasjoner.
Gjennom samtaler med mennesker som har delt bilder til prosjektet, oppdaget hun at ett og samme fotografi kan vekke helt ulike følelser.
– Mange fortalte også at foreldrene deres ikke snakket med barna om vonde hendelser. Sykdom og død var ofte temaer man tiet om, og det kunne være lite trøst å få – falt man, skulle man reise seg og gå videre. Det var mye fortielse og skam knytta til følelser.
Hun mener mye har endret seg siden den gang.
– Selv om det ofte trekkes frem som en styrke å tåle litt, har fortielse og mangel på trøst også preget mange negativt. I dag er vi kanskje blitt flinkere til å snakke med barn om det som er vanskelig.
Håper leserne finner sine egne minner
For Lauvrak er det viktigste at boken skaper gjenkjennelse.
– Først og fremst håper jeg leseren gleder seg over bildene. Deretter håper jeg de får folk til å tenke på egne minner, eller bli nysgjerrige på tiden da vi var små.
Hun håper også at boken kan starte samtaler på tvers av generasjoner.
– Kanskje får noen lyst til å fortelle historier fra sin egen barndom til barn eller barnebarn? Kanskje får et barn lyst til å stille spørsmål?
Samtidig peker hun på en kulturhistorisk side ved prosjektet. Mange private fotografier risikerer å gå tapt.
– I museenes samlinger er det flest bilder tatt av profesjonelle fotografer eller av kjente personer. Private album har vært lite prioritert. Jeg håper derfor også at boka kan inspirere flere til å ta vare på private fotografier, fordi de viser et mangfold av liv og erfaringer.
Sjarm over perfeksjon!
Til andre som vurderer å lage en fotobok, har Lauvrak ett hovedråd: Sett i gang, men vær forberedt på mye arbeid!
– Om du virkelig har lyst til å lage en bok og har en god idé, må du bare starte. Men det koster å lage trykkfiler og trykke en bok med mange bilder.
Hun fikk støtte fra Kulturrådet til trykkingen, men gjorde likevel mye av arbeidet selv.
– Jeg valgte å gjøre mest mulig av forarbeidet selv, inkludert å lage trykkfilene. Det var tidkrevende, men også veldig lærerikt. Å sikre finansiering og alliere seg med venner som kan hjelpe der du står fast, er nok det beste tipset.
Perfeksjon har heller ikke vært hovedmålet.
– De fleste bildene er faktisk kopier av papirbilder skannet med mobiltelefon. Jeg synes det har sin sjarm. Jeg liker at bildene ikke er helt perfekte, avslutter Vigdis Lauvrak.
Mer informasjon om fotoinitiativet “Produkt av 70-åra” finner du på www.produktav.no
Da vi var små handler du enkelt, greit og fraktfritt ved å trykke på knappen under:
