– Det er jo surrealistisk å debutere som 82-åring!

Romanen «Ikke bruk for halte høner» handler om å bli døv i voksen alder.

Elise er 33, gift, har barn og arbeid. Verken Elise selv eller familien skjønner hva som skjer med henne da hun plutselig ikke lenger kan høre de lyse stemmene til barna sine. Snart er hun blitt døv. Utfordringene tårner seg opp. Hun mister psykososiale relasjoner i menigheten, arbeidet blir vrient, og Elise blir kjent med ordene attføring og omskolering via NAV. Hun blir også kjent med svik og utroskap. Historien handler kort sagt om uforutsett utenforskap, på mange plan.

Vi sendte forfatter Alvhild Steffensen noen spørsmål om bokutgivelsen. Responsen var både gledelig og overraskende: hun iscenesatte intervjuet selv, og leverer et langt referat fra vår tenkte sammenkomst. Ikke verst, hva? Sånn er det å jobbe med kreative skribenter!

Alvhild har satt seg i skyggen utenfor leiligheten sin i julivarmen, og for anledningen åpnet en flaske «Sprudlende Margaretha». Alkoholfri cider med eple og rabarbra.

“Jeg tenker at du intervjuer meg her,” skriver hun. “Skål! Jeg skal svare så godt jeg kan, meg jeg vil sikkert ´breie meg ut´ og snakke med deg rett fra hjertet. Det kan bli lange svar! Er du klar?”

- Gratulerer med bokutgivelse! Er du spent på mottakelsen?

– Takk for at du gratulerer, det ga meg en go´følelse i dette kaoset. Jeg er veldig spent, og føler noen ganger at båten gynger mellom fiasko og medvind. Nå har jeg kastet meg ut på havet, uten redningsbøye. Det er jo litt surrealistisk, å debutere 82 år gammel!

– Jeg tenker på kritikere som slakter meg. For mange år siden var jeg gift med Olav Austiagard, som var bokanmelder i aviser. Jeg skrev mange manus som ligger i en eske i kjelleren, våget ikke å gi dem ut. Olav leste dem, og sa at det var forfatter jeg var; jeg skulle bare plukke vekk litt langhalm og sende de inn. Men jeg var overbevist om at ingen forlag ville gi meg ut.

– En gang tok jeg motet til meg og sendte inn et romanmanus om en byråkrat høyt oppe i systemet. Han jobbet med aldersfordeling, som hvor mange sykehjemssenger en ville få bruk for i fremtiden. Så fikk han slag og havnet selv på sykehjem. Han forstod brått at han ikke hadde skjønt noe som helst av jobben sin; at det faktisk skulle ligge mennesker i sengene. Som får beskjed om å tisse i bleia, fordi pleierne ikke har tid å hjelpe dem på do. Romanen kalte jeg “BARE EN SENG”. Den ble antatt, og forlaget ville gi den ut før valget. De så at boka ville kunne skape debatt i valgkampen. Da fikk jeg helt panikk, og trakk hele greia.

– Jeg har skrevet mye i aviser, og vært redaktør for eldreavisene i Stavanger og i Sandnes. Men å gi ut bok er noe annet. Jeg prøver å «kvinne» meg psykisk opp til mottakelsen. Heldigvis har jeg mange støttespillere som heier på meg!

- Som tidligere sykepleier og lærer med yrkeskarriere i offentlig helse- og skolevesen, hva er din erfaring med å hjelpe døvblitte?

– Før jeg selv ble døv, visste jeg ingenting om døvblitte. Vi lærte ingenting om dette i sykepleierutdannelsen, og ingen snakket om tilstanden. Det var først da jeg selv ble døv og begynte i organisasjonsarbeid i HLF at jeg faktisk fikk kunnskap. Jeg tok verv både lokalt, på fylkesnivå og sentralt. Jeg så at døvblitte isolerte seg og fikk utfordringer. Mange ga opp.

– Når det gjelder å hjelpe er det selvfølgelig en fordel å ha en faglig kompetanse, men det alene hjelper ikke dersom en ikke vet HVORDAN døvblittes liv fortoner seg, hvilke rettigheter en har, og hvordan man finner frem i et kronglete hjelpesystem.

– Jeg ble spesielt interessert i tekst på TV. Jeg opplevde at vi ikke fikk med oss noe på skjermen, som f.eks nyheter og valgdebatter. Jeg brukte å si at når det gjaldt valg, så stemte jeg på mennene med peneste slips og damene med finest klær. Jeg ble veldig aktiv i kampen for mer teksting.

– Som døvblitt kunne en bare holde seg hjemme fra møter, teater, konserter osv. Her var jeg også ustoppelig, og kjempet beinhardt for skrivetolking. I dag er skrivetolking universitetsfag, og etterspørselen er høy. Jeg er stolt over at jeg sto på!

– Likemannsarbeid ble kort sagt viktig for meg. Da jeg underviste døve elever på videregående skole, var det en elev som fortalte meg at vi som døvblitte hadde hørende identitet, men var døve. “Vi hørter ikke til noe sted,” sa 16-årige Ida. Det var etter denne samtalen jeg søkte meg mot organisasjonsarbeid. Ida hadde sagt noe viktig om identitet, og det å høre til.

- Hva drev deg til velge romansjangeren for å belyse temaet?

– Sakprosa ville aldri fungere for meg hvis jeg skulle levendegjøre Elise. Og jeg ville heller ikke kunne skrive om meg selv – jeg ville sikkert støtt noen, for det er alltid andre mennesker med i det som skjer. For meg føltes det helt naturlig å velge romansjangeren.

– Vold i nære relasjoner har jeg ikke bitt utsatt for selv, men jeg ble sterkt involvert i å hjelpe en ung dame med et barn om var utsatt for psykisk og fysisk vold fra sin samboer. Jeg har alltid vært opptatt av hvorfor noen mennesker får makt over andre. Hun ble slått og truet på livet, og jeg hadde den vesle jenta på 3-4 år hos oss mye. Hun tok skylda på seg for at pappa ville drepe mamma … Jeg hadde lest mye om psykopater og narsissister, og sett hvordan mennesker med slik personlighet fikk makt i menigheter og organisasjoner. Men så nær hadde jeg aldri vært før. Tilslutt greidde dama å flykte, og jeg ble kronvitne i rettssaken mot samboeren hennes. Han fikk fengselsstraff.

– Elise i boken min hadde det ikke greit med sin mor i barndommen. Moren har makt over henne også i voksenlivet, selv om hun ikke er fysisk til stede. Dette var et viktig tema for meg å ta opp, og det kunne jeg skildre best i en roman. Likeså tar jeg opp abortspørsmålet, hvor Elise ble gravid den siste natten mannen var hjemme. Hun var sterkt imot abort, og møtte seg selv i døren. For Elise blir ikke livet til å bære, og hun legger en mørk plan i en uutholdelig verden. For meg selv ble selvmord også en mulig vei ut, men ting gjorde at jeg ble forhindret. Politikerne vil ha ned selvmordsraten, men de SER ikke mennesker med mørke tanker. Det er oss ved «postkassen» som må bry oss!

– Når det gjelder barnedrap, opplevde jeg som fireåring at en mor på permisjon fra et psykiatrisk sykehus drepte sin lille jente på Solastranden. Jeg sa aldri ett ord om frykten, men satt ved en liten bekk på eiendommen vår og tenkte på hva jeg hadde hørt. Om sommeren vokste det hvite jåblomster ved bekken, og jeg plukket buketter og tenkte på henne. Blomstene «ga» jeg til den lille jenta. Hun ble en slags hemmelig venninne.

– Når det gjelder utestengning på jobb deler jeg min historie med Elise, riktignok noe omskrevet. Bokens tittel “IKKE BRUK FOR HALTE HØNER” er fra mitt eget liv. Det var nettopp min døvblitthet som gjorde at jeg gikk fra å være en attraktiv medarbeider, til å bli trakassert og isolert på jobben.

- Er det sant, slik forfattere ofte hevder, at du blir ordentlig godt kjent med hovedpersonen din under skrivingen? At du nærmest kan sette henne inn i en scene – og så ser du på en måte inni deg hvordan hun reagerer? Altså at du skildrer det du ser for deg, mer enn at du ”finner på” hva hun gjør?

– Min opplevelse stemmer med det. Jeg ble veldig godt kjent med Elise. Ja, mange ganger kunne jeg helt føle hvordan hun opplevde fortvilelse, håpløshet, avmakt, svik, relasjoner som blir brutt, håp, håp som blir brutt, ensomhet og isolasjon. Jeg har «omfavnet» henne psykisk og grått med henne. Hun kom med spørsmål og tanker som jeg på en måte ikke tenkte selv. Det var som om hun fortalte meg dette i fortrolighet, men likevel sa «fortell!» slik at jeg kunne skrive det i boka.

- Hvordan har du opplevd bokløpet fra idé til utgivelse? Hva var aller mest artig, og hva var mer vrient enn du hadde forestilt deg?

– Vanskeligst har det nok vært etter at jeg hadde levert manuset. Dette er jo et nytt land for meg. Jeg tenkte at folk sikkert så på meg som en gammel «skrulle». Burde ikke jeg heller ha sittet på bydelssenteret og spilt bingo?

– Det som har vært mest kjekt er alle som har heiet på meg og sagt at «DU KAN». Jeg har mange flotte venner som har støttet meg hele tiden.

Forfatteren sammen med trofaste støttespillere som har heiet på henne hele veien. Fra venstre: Ingeborg Strand, Åse, Alvhild og Kari Njaa.

- Hvem håper du aller mest at skal lese “Ikke bruk for halte høner”?

– Spesielt er jeg forbauset over hvor lite leger og sykepleiere vet om døvblitte, så jeg håper å nå helsepersonell. Pårørende burde også lese romanen. Ofte er det faktisk slik at familien ber om at den døvblitte må ta seg sammen!

“Videre bør boka mi passe for mennesker med interesse for psykologiske romaner, og emner som vold i nære relasjoner og utenforskap,” avslutter Alvhild Steffensen. Jeg takker så mye for rabarbra-cideren og intervjuet, og oppfordrer deg som har lest helt hit om å bestille boka nå!

Trykk på knappen under, så dukker den opp fraktfritt på døra.

Kjøp boken her