– Jeg måtte gå i gatene der karakteren gikk
- 11. mars
- 4 min lesing
Marit Wirstad er aktuell med romanen Alt bærer vi med oss – en vakkert skildret historie om menneskers sårbarhet og betydningen av «viktige andre».
Fortellingen tar oss til Amalfikysten. Den norske forfatteren Bernt Karsten Brauder sitter i spisesalen på et hotell der nitten år gamle Peter nylig er forfremmet til sjef. Plutselig kommer en fremmed subbende inn under frokosten. Noe i den fremmedes blikk berører forfatteren. Etter denne hendelsen øker hans interesse for Peter, og blir nesten påfallende.
Handlingen utspiller seg i Italia, Frankrike og Norge fra 2018 til 2021, med pandemien som bakteppe. Livshendelser veves inn i et komplekst nettverk som påvirker nåtiden, der skam, svik og sorg, lengsler og kjærlighet er i og mellom menneskene.
Hvordan ble romanen og karakterene til? Hva inspirerer Marit Wirstad? Og hvordan var hennes løp fra liten lesende liten pike til publisert forfatter? Vi har spurt Wirstad, som har svart med en nærmest litterær tekst om veien hit.
Les og nyt!

Hvem er jeg som har skrevet romanen “Alt bærer vi med oss”?
Begynnelsen:
Det lille barnet med oppslåtte bøker på mammas fang. Det barnet var meg.
I en liten hule bak den største lenestolen ble historier, halvkvedede viser og det jeg ikke forsto, fortalt på ny og på ny med mine ord.
Lesekoden var knekt. Glansbilder, mennesker i karakteristiske kostymer fra alle slags fremmede land og sukkersøte blomsterpiker, ble plassert på bordet foran meg. Glansbildene på bordet fikk liv på papiret, for å kunne lese betød også å kunne skrive. En historie kunne nå fortelles likt fra gang til gang. Åtte år. Verden var stor, verden var min, undring og nysgjerrighet. Hvem var de andre? Hva slags liv levde de? Hvordan forstå verden og det som skjer mellom menneskene?
Noen lyttet oppmerksomt da skolestilen ble lest opp. Familiene nede på Sicilia løp for livet fra den store vulkanens flod av lava og flammer. Hvordan var det å være dem, de som flyktet fra lavaens brennende strøm?
Fortsettelsen:
Kjærligheten til litteraturen og tekstile uttrykk i silke og strikk fortsatte å leve i meg. Å kreere, å skape med hode og hender gir glede.
Voksenliv i tjeneste for Norges nokså nye velferdsstat fra 1981-2017. Interessante, verdifulle menneskemøter i trettiseks år med folk fra alle samfunnslag med forskjellig sosiokulturell bakgrunn og livssyn.
Arbeidslivet var slutt. Fem ulike skrivekurs hos Merete Morken Andersen, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, prisbelønt forfatter og tidligere forlagsredaktør hos Aschehoug. Merete gav meg større innsikt i skrivekunstens håndverk. Merete gav meg mot.
Hvordan jeg skapte romankarakteren Peter
På mine reiser er notatblokken med. Ved Amalfis kyst kom Peter spaserende inn i historien der jeg satt og skrev. Han sto i hjørnet av en spisesal jeg aldri har sett eller vært i, ung og pen og perfekt i all sin gjøren og laden. Hvorfor er Peter slik? Etter hvert spaserte den ene etter den andre karakteren inn i kretsen rundt Peter. Karakteren Peter fikk liv, og dro til nye steder sammen med meg. Jeg måtte gå i gatene og smugene der karakteren Peter gikk.

Mine litterære forbilder
Litteraturen er full av forbilder. Det er vanskelig å velge blant dem. Allikevel vil jeg utpeke én, Albert Camus. Det siste jeg leste av ham var «Det første menneske», oversatt av Christine Amadou, utgitt 2021. Hvilken bragd av Albert Camus å komme så langt i sitt unge liv da han mottok Nobelprisen i litteratur i 1957. I en film om ham på YouTube snakkes det om «den viktige andre». For ham var en av «de viktig andre» en lærer av særlig betydning da han var barn, og levde i fattigdom i Algerie under Frankrikes kolonimakt:
– Jeg har en tro på at alle mennesker kan være «en viktig andre» for noen uten selv å være klar over at det er det de er i øyeblikket det skjer. Det handler om å se den andre. De vi møter på vår vei.
Hvordan jeg opplevde veien mot bok på forlaget Kolofon
Av aller størst betydning var å få tilgang til en uavhengig og profesjonell redaktør som gav meg ærlige tilbakemeldinger på en måte som gjorde at jeg umiddelbart forsto hva jeg måtte gjøre for å få romanen i mål. Redaktørens støtte på mine litterære valg medførte at min egen tro på prosjektet ble sterkere, og gav energi til å øke innsatsen.
Det andre av stor betydning har vært muligheten til å møte min veileder og kontaktperson i Kolofon, og muligheten til å ta en telefon. Ikke bli avspist med kun elektronisk kommunikasjon, og måtte sitte som et spørsmålstegn uten dialogforbindelse med dem som har kunnskap om bokutgivelse.
Når prosjektet er ferdig skal produktet selges. Profesjonell markedsføring kan kjøpes heldigvis, men den største ekspertisen på produktet har forfatteren selv. Begge deler må til når man gir ut ved selvpublisering. Det er min oppfatning.
Å gå til det skritt å gi ut en bok, må bety at jeg ønsker at andre skal lese hva jeg har gjort. Da er det meningsløst å gjemme både boken og seg selv bort. Jeg måtte si til meg selv: «Fortell om din roman til mennesker som har interesse for litteratur. Om de skulle få lyst til å lese min bok, da blir det enda mer interessant hvis de ønsker å si noe etterpå om hvordan de opplevde det jeg har skrevet.»
Veien videre for meg som skriver
På harddisken og i skap ligger skriverier og venter. Hva det endelig blir til, roman, noveller eller dikt?
Jeg skriver videre. Tiden vil vise hva jeg får til.

Alt bærer vi med oss er ute nå. Romanen handler du enkelt og elegant ved å trykke på knappen under:



