Jeg vil leve!

Da advokat og politiker Morten Steenstrup fikk beskjed om at han hadde fått aggressiv og uhelbredelig hjernekreft, tok han fatt på livets siste prosjekt.

Steenstrup ville hente krefter og slåss mot sykdommen ved å skildre forløpet. Samtidig ville han se bakover og dele historier fra et rikt liv, fullt av ualminnelige opplevelser og spesielle mennesker. Som kurér i Sovjet, som journalist i Afrika, som politiker og som en av Norges fremste forretningsadvokater. Med seg som forfatter av boken fikk han Svein Tore Bergestuen.

Morten Steenstrup overlevde mye lenger med denne diagnosen enn det som er vanlig. Han gikk bort 22. mai i år, 72 år gammel.

Kun få dager tidligere hadde han rukket å invitere til boklanseringen 17. juni. Steenstrup skjønte hvor det bar, selv om han fortsatt hadde tro på å kunne delta. Og humoren og juristen i seg beholdt han helt inn: «Dessuten lurer jeg på om det kan være brudd på markedsføringsloven, å selge en bok som heter Jeg vil leve!, for så å dø,» skrev Steenstrup.

Vi rakk en prat med samarbeidspartner Bergestuen like før lanseringen.

– Gratulerer så mye med utgivelsen av “Jeg vil leve!” – selv om det blir en tom stol på scenen tirsdag. Går arrangementet av stabelen noenlunde som planlagt?

– Takk. Ja, det går som planlagt. For det var det Morten ønsket. Vi samles 17. juni på Kreftforeningens Vitensenter kl. 11.30 for å hedre Morten, hans liv i politikk og næringsliv, og hans ukuelige optimisme. Vi vil også snakke om forskning og manglende fremskritt når det gjelder denne hjernekreften.

– Fortell litt om samarbeidet deg og Morten i mellom fra idé til fullføring. Hvordan gikk dere til verks?

– Han ringte meg da han ikke lenger kunne jobbe som advokat. Han sa han skulle dø, og spurte om jeg ville skrive en bok om både livet og kampen. Vi møttes hver tirsdag, nesten uten unntak, i ett år. Vi snakket om det usedvanlig rike livet hans, som journalist, politiker og advokat. Men også om familien, sykdommen, om kampen og forsoning.

– Hans sykdom er gjennomgående tema i boken, der jeg også forsøker å forstå denne krigeren av en mann. Som jobbet mer enn noen jeg har møtt, og som møtte sykdommen med samme motivasjon og kraft. Siden han har hatt hånden på viktige saker og begivenheter i Norge de siste fem tiårene, er de også blitt en bok om Norge.

– Hva var Mortens kommentar til manuset når dere endelig kom i mål?

– Mitt inntrykk er at han ble fornøyd. Men det var selve arbeidet med boken som gledet ham mest. Han kunne fortsette å gå på jobb hver dag, selv om han var syk. De var viktig for ham. Og han fikk rikelig anledning til å se tilbake på livet. Til å reflektere, tenke, snakke om alle menneskene han møtte, om familiegleder, og begivenhetene han fikk oppleve.

“Bokens siste scene er illustrerende for Mortens pågangsmot,” forteller Bergestuen. “Dagen boken skulle sendes til trykk, ringte Morten og sønnen Alexander. Jeg spurte hvordan det gikk, og Morten kvitterte med ´kjempefint!´. Men da gikk det ikke kjempefint. Han ringte for å si at han mest sannsynlig ikke ville leve til lanseringen. Det var en sterk opplevelse, som jeg også fikk med i boken. Noe av det siste Morten gjorde i bevisst tilstand var å godkjenne denne scenen i manuset. Han fikk aldri se den fysiske boken, men han så omslaget. Seks dager etter telefonsamtalen døde han.”

– Mennesker forandrer seg gjerne under alvorlig sykdom. Kan dette, hadde jeg nær sagt, oppleves som nærmest befriende i en situasjon der den som er rammet skal dele opplevelser og livsvisdom?– Mortens håp og mål var at boken kunne være nettopp til støtte for de som er rammet av en alvorlig sykdom, pasienter og pårørende. Men han forandret seg ikke så mye. Han gikk på jobb, han trente. Han var full av håp og optimisme. Men han hadde selvsagt også sine tunge stunder, som han ikke viste til så mange. Det var ikke bare håp. Det var også sorg.

– Morten fikk enorm respons på innleggene sine på sosiale medier, for åpenheten og optimismen. Også forandret det seg litt mot slutten. Han rakk å forsone seg med at han ikke ville overleve.

– Hva satser du på at leserne tar med seg fra budskapet i boken?

– Håpet og optimismen kan man opprettholde og ha med seg hele veien, selv når prognosen er dyster. Den optimismen handler ikke bare om å tro på overlevelse, men å leve livet når man er syk på en god måte.

“Jeg håper at Mortens åpenhet kan inspirere til politisk handling og økt forskning på hjernekreft,” avslutter Bergestuen.

“Jeg vil leve!” handler du her:

Kjøp boken her